A tear

Hun gikk bortover veien til svanene som freste til henne, som også ville ha noe av hun. Men hun hadde heller ikke noe å gi til dem, fordi hun orket ikke mer. Maset om å gi noe. Gi noe, slik at de andre skulle føle seg bedre, men hun ble mer og mer utslitt. Hun satt seg ned igjen, ved vannkanten og la seg ned på gresset. Så på skyene som kunne ligne på et menneske, dyr eller en ting. De var så lyse, men som ble så mørke, som bare gikk videre. Hun lå der til det ble mørkt. Stjerne kom frem og viste en helt ny side av himmelen. De små fine diamentene som skinner for å lyse opp din hverdag.















































